– Vi må ikke tie
Guatemala
Ana møtte en mann på Facebook. Det førte henne ut i en årelang kamp for at både hun selv og datteren skulle komme seg ut av voldsspiralen. Sterk og modig tar hun nå et oppgjør på vegne av alle kvinner.
TEKST: Anette Torjusen FOTO: Håvard Bjelland.
– Vi kvinner har en verdi, og vi har en verdighet. Vi har rett til å snakke, og vi har rett til å ha meninger. Til å heve stemmen vår, sier 26 år gamle Ana klart og tydelig. Hun bor i Santa Cruz de Quiche i Guatemala.
BRYLLUPET VAR EN NEDTUR
Vi er hjemme i huset hennes, som hun deler med sine tre søstre. Blomstene er det første vi legger merke til når vi kommer inn i hagen. Det er plantet i alt fra vesker til bøtter, og oppover alle vegger klatrer rosene. På det lille tunet løper datteren rundt og leker med en ball, mens tre kvinner sitter i skyggen og ser på. En av dem er Ana. Lite vitner om at hele familien har lagt tøffe år bak seg.
Anas møte med en mann gjennom sosiale medier skulle vise seg å bli alt annet enn en solskinnshistorie.
– I begynnelsen fortalte han meg at han beundret både meg og min kultur. Vi snakket mye sammen på telefonen, og etter hvert møttes vi. Men da det begynte å nærme seg bryllupet, begynte jeg å føle at noe var galt, forteller hun.
Ana, som er maya, forteller at mannen hun hadde falt pladask for, ikke var urfolk som henne. Det var aldri noe tema eller problem for ham før livene deres skulle veves mer sammen.
– Han begynte å fornærme meg. Da bryllupsdagen kom, var jeg så i tvil om jeg skulle si ja, men følte meg forpliktet til det.
Hun forteller at tanken på bryllupet gjorde henne dårlig. Hun følte at noe var helt feil.
– Jeg har alltid hatt lyst til å gifte meg, og så for meg et fantastisk øyeblikk i livet, men hele bryllupet ble en skuffelse. Familien hans, som hadde kommet reisende fra den østlige delen av landet, holdt seg bare for seg selv, og mannen min ville ikke engang danse brudevals med meg.
Selv om bryllupet ble en nedtur, håpet hun at livet med ektemannen skulle bli fint. Hun måtte flytte langt bort fra sin egen familie for å flytte inn med ektemannen. På det nye hjemstedet fikk hun sjelden mulighet til å treffe sin egen familie. Det ble en vond opplevelse.
TRUET MED Å DREPE MEG
– Mannen min bare ignorerte meg, og jeg ble ikke mottatt av familien hans i det hele tatt. All mat måtte jeg skaffe og lage selv, svigermor forventet at jeg skulle gjøre alt i huset. Men jeg fikk ikke noen penger, jeg måtte skaffe både mat og penger selv, forklarer hun.
Mens Ana var fra det vestlige høylandet, var mannen fra østlige Guatemala. Han var mye på reise, og hun ble gående alene med svigermoren, som ikke ville vite av henne. Ana prøvde å overtale ektemannen til å flytte, men han ville ikke flytte fra moren sin. Ana følte seg alene og savnet familien sin.
Det toppet seg da hun ble gravid. Barnet i magen vokste ikke som det skulle, men både svigermoren og mannen presset henne til å jobbe og gjøre alt husarbeidet, selv om legene sa at hun måtte ta det med ro.
– Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ville ha dette barnet, måtte jeg selv kunne forsørge det. Så da det var innhøsting av kaffe, måtte jeg ut på marken selv om svangerskapet ikke gikk som det skulle. Jeg ble truet og slått, forteller hun.
Han ble mer og mer aggressiv.
– Han begynte å slå i veggene og truet med å drepe meg. Til slutt ringte jeg hjem til familien min, og de kom og hentet meg. Da hun dro, ble det vill oppstandelse.
– Svigermor ropte og bar seg, svigerfar gråt og beklaget sønnens oppførsel. Mannen min fortsatte å true meg. Fra å være en som aksepterte meg som den jeg var og anerkjenne meg som maya, gikk han til å bli en som truet meg hver dag. Han sa også at jeg ikke fikk beholde datteren vår, sier hun stille.
Snart to år gamle Catarina vet lite om kampen moren hennes har tatt. Å få foreldreretten til datteren har vært en langdryg kamp i rettssystemet. Sammen med Kirkens Nødhjelps partner Ixmukane har hun blitt støttet gjennom hele prosessen. Ana har fått psykososial og rettslig hjelp. Den som har stått ved hennes side, er Fermina Lopez, som leder organisasjonen Ixmukane.
– Hadde det ikke vært for Fermina, hadde jeg ikke klart det. Hun ringte meg hver dag og sa at jeg kunne klare det. Du kan klare det, du kan klare det, sa hun. Selv når jeg ville gi opp.
I dag bor Ana sammen med søstrene sine.
Ana bor nå i Stanta Cruz de Quiche i Guatemala. Hun vet at hun ikke vil gifte seg igjen.
– Jeg vil ikke gifte meg på nytt. Nå har jeg fått ro. Vi har sterke familiebånd, søstrene mine er familien min nå. Presset er borte, og jeg føler meg roligere. Jeg har fred med meg selv. Jeg vil aldri bli utsatt for slik diskriminering og psykisk vold igjen.
SLÅTT FRA HUN VAR 13 ÅR
Kvinnedagen 8. mars markeres med en seremoni for Moder Jord og kvinners rettigheter.
Machokulturen er sterk i Guatemala, og andelen kvinner og jenter som blir utsatt for vold i hjemmet, er høy. Man ser også en økning i partnerdrap på kvinner. Derfor jobber Kirkens Nødhjelp, sammen med partnere som Ixmukane, med å styrke kvinners rettigheter og gi psykososial hjelp.
En annen partner vi har jobbet med i mange år, er AGIMS i San Juan Sacatepequez. Der hjelper vi kvinner med å komme seg ut av voldelige relasjoner, gir opplæring i ulike ferdigheter som å sy og tilbyr psykososial støtte.
På kvinnedagen 8. mars er det stor aktivitet i byen. Kvinnene gjør seg klare til å gå i tog for å markere dagen.
For to av dem betyr kvinnekampen ekstra mye. De har selv kommet seg ut av voldelige relasjoner. 39 år gamle Gladys og 26 år gamle Irma ble begge fanget opp av AGIMS.
– Jeg ble slått fra jeg var 13 år. Da ble jeg kastet ut på gata sammen med mine seks søsken. Faren min ble drept, og moren vår ville ikke vite av oss. En eldre mann plukket meg opp, og han ble senere far til barna mine, forteller Gladys.
Etter flere tiår med grov vold har Fladys fått hjelp til å bearbeide traumene.
Han gikk med på å gi alle husrom, hvis hun sa ja til å sove i hans seng. Det ble et voldelig forhold. Med unntak av da hun ble gravid.
– Da stoppet volden, og jeg var glad for hver eneste graviditet. Jeg fikk fire barn med han. Den yngste er ni år og den eldste 24, forteller hun.
Det var vanskelig for henne å komme seg unna både forholdet og slagene. Men en dag våknet hun på et fremmed sted, helt neddopet.
– Jeg fikk ringt til sønnen min, og han kom og hentet meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, men ble satt i kontakt med AGIMS. Jeg kunne ikke dra tilbake.
Der ble hun tatt godt imot. Gladys lærte seg å sy, men fikk også hjelp til å bearbeide traumene etter nesten 30 år med vold.
– Jeg ville heller dø enn å dele det jeg hadde opplevd med andre kvinner, men nå vet jeg at de ansatte hos AGIMS er engler. Gladys har for første gang i livet fått venner og et støtteapparat rundt seg.
– De har reddet meg, jeg har blitt møtt med varme og smil, og de har lært meg å fly som en sommerfugl og blomstre som en blomst. Sønnen min sier at jeg også har blitt en bedre mor.
26 år gamle Irma nikker støttende. De to har blitt kjent gjennom AGIMS. 17 år gammel ble hun giftet bort og fødte etter hvert fire barn, men ekteskapet ble vanskelig. Mannen betalte ikke for maten og var aldri hjemme. Han bodde hos andre kvinner og lot familien sulte.
– Jeg bestemte meg for å bryte ut av forholdet, men hadde ikke noe sted å gjøre av meg. Vi flyttet inn hos faren min, men han
hadde ikke mulighet til å hjelpe oss fullt ut.
ØYEBLIKK AV LYKKE
Det var under et foredrag for kvinner i landsbyen at hun fikk høre om AGIMS.
– Foredraget handlet om vold mot kvinner, og jeg fortalte om min situasjon. Da fikk jeg tilbud om å være med å veve. Jeg lærte
meg å sy belter til de tradisjonelle draktene våre.
Hun beskriver livet med ektemannen som et helvete, men at hun nå har kommet styrket ut av det.
– Jeg tjener penger, har lært om hvilke rettigheter jeg har, og fått hjelp til å bearbeide psykisk vold. Vi kvinner skal aldri gi oss. Vi
skal fortsette å kjempe, sier hun.
Som urfolk finner både Irma og Gladys styrke i naturen. Derfor avsluttes kvinnedagen med en seremoni nettopp for å hedre Moder Jord og alt kvinner står for.
Florinda Gonzales er seremonimester og har ansvar for å pynte det som skal bli et gedigent bål, med blomster, urter og lys.
Florinda Gonzales forbereder bålet med blomster, urter og lys til seremonien.
– Vi kvinner vil ha vår frihet. Og som kvinner søker vi indre energi som vi finner her i skogen. I vår kosmovisjon har alt liv en verdi. Under seremonien ber vi for alle kvinner. Kvinner lever med forskjellige lidelser. Her skal vi oppleve et øyeblikk av lykke og omfavne oss selv her ved bålet, avslutter hun.