Stemmer fra Gaza: Hjelpearbeidere forteller

Publisert: 07.08.2024

Kirkens Nødhjelp har partnere på bakken i Gaza som har drevet hjelpearbeid under hele krigen. 

 

Kirkens Nødhjelp og danske Folkekirkens Nødhjælp har siden krigen brøt ut i fjor høst gjort hva vi kan for å hjelpe sivilbefolkningen i Gaza - i tett samarbeid med våre partnere.

Samarbeid med lokale partnerorganisasjoner er grunnlaget for Kirkens Nødhjelps internasjonale arbeid. Slik er det også i Gaza.

Men arbeidet i Gaza de siste månedene har skjedd under ekstremt vanskelige forhold. 

Her forteller tre av partnerne som Kirkens Nødhjelp støtter hvordan det er å jobbe i Gaza:

(Etternavn er utelatt av hensyn til de omtaltes sikkerhet)

- Daglig banker hundrevis av kvinner på døren vår og ber om hjelp, forteller Amal i organisasjonen WAC, som Kirkens Nødhjelp samarbeider med.     Foto: WAC

Amal, Women Affairs center (WAC)

• Amal jobber for organisasjonen WAC i Gaza, som hjelper kvinner på ulike måter.
• Da krigen startet 7. oktober, våknet hun av at huset ristet av kraftig bombing i nærheten. Amal var hjemme med de to barna sine, mens ektemannen og resten av familien var i Egypt. Hun flyktet sørover i Gaza, mens mange kolleger ble igjen i Gaza by, som ble kraftig angrepet. Igjen måtte hun flykte videre sørover, til Rafah.
• De ansatte i organisasjonen ble spredt til mange steder, men en del av dem klarte å samle seg, og tok opp igjen arbeidet.

 

Amal forteller:

«Fra de første timene etter at jeg kom til Rafah, begynte jeg å hjelpe kvinner på flukt i nød. Det var ikke lett, for jeg var alene og uten ressurser, så jeg måtte bruke de pengene og tingene jeg hadde. Jeg fikk henvendelser fra kvinner på flukt; gravide kvinner, syke kvinner og nybakte mødre. Jeg fortsatte å jobbe alene for å hjelpe dem, samtidig som jeg sjekket hvor kollegene mine hadde søkt tilflukt.»

«Broren min døde på grunn av mangel på mat og medisiner i Gaza by. Den dag i dag fornekter jeg det, og jeg klarer ikke å akseptere det før jeg får se ham og ta et siste farvel.»

«Det var ikke lett, men viljen til å jobbe bidro til at vi klarte å organisere ting. Nå har vi prosjekter som tilbyr tjenester og hjelp til folk. Situasjonen er alvorlig, behovet er enormt, og det vi tilbyr, er bare en dråpe i havet. Antallet kvinner som søker hjelp er overveldende, og det som er tilgjengelig, er utilstrekkelig. Vi føler en enorm avmakt når vi ikke kan hjelpe dem.»

«Vi tilbyr ulike tiltak: individuell og gruppevis psykologisk hjelp, pengestøtte og psykososiale støttetjenester. Vi dokumenterer kvinners historier og lidelser under krigen og deler ut hygienepakker.»

«Kirkens Nødhjelp, en av våre strategiske partnere, har gitt støtte til individuell og gruppebasert psykologisk førstehjelp, psykososial støtte og kontantstøtte til kvinner. Situasjonen er alvorlig, og kvinnenes behov øker daglig.»

«Daglig banker hundrevis av kvinner på døren vår og ber om hjelp. Hver gang noen banker på representerer de minst én kvinne, ofte flere, ettersom kvinner på flukt beveger seg i grupper. Hver kvinne har en historie, et sår, en unik situasjon og spesifikke behov. Vi hadde aldri forestilt oss at vi skulle få høre så mye smerte og lidelse. Den ene historien er mer bitter enn den andre.»

«Det som plager oss, er ikke å lytte til kvinnene - det er det vi er her for å gjøre - men avmakten vi føler over at vi ikke er i stand til å dekke behovene til så mange kvinner som lider av sult, tørst, kulde, smerte, sykdom og mangel på privatliv og trygghet.»

«Det er ikke lett å jobbe midt i en så voldsom krig; det er skremmende å bevege seg mens flyene svever over deg som om de sikter på deg, og du føler at de kan bombe deg når som helst.»

 

- Jeg forlot min yngste sønn da han var 37 dager gammel, og nå er han syv måneder gammel, forteller Ayman. Han jobber for menneskerettigheter i Gaza for PCHR, som Kirkens Nødhjelp samarbeider med.      Foto: PCHR

Ayman, Palestinian Centre for Human Rights (PCHR)

• Ayman jobber for menneskerettighetsorganisasjonen PCHR , som blant annet dokumenterer menneskerettighetsbrudd.
• Ayman har fortsatt arbeidet under krigen, men under svært krevende personlige forhold.
• Aymans kone var høygravid da krigen brøt ut. Familien har måttet flykte flere ganger, og Ayman ble på et tidspunkt arrestert og torturert, før han ble løslatt. Lillebroren hans ble drept i et angrep. Ayman har i en lang periode vært adskilt fra kona og de små barna deres.

Ayman forteller:

«Jeg forlot min yngste sønn da han var 37 dager gammel, og nå er han syv måneder gammel. Jeg frykter at han skal begynne å gå før jeg får holdt ham. Hver eneste videosamtale med barna mine er fylt med løfter jeg ikke kan innfri.»

«Å være hjelpearbeider i Gaza innebærer å være både offer selv, og forkjemper for rettigheter. Selv om mitt oppdrag er å gi støtte og forsvare menneskerettighetene, er jeg blitt direkte berørt av de samme bruddene vi kjemper mot. De daglige lidelsene, at sult brukes som våpen, og at livsviktig infrastruktur som strøm og internett blir ødelagt, gjør det umulig for palestinerne i Gaza å eksistere som gruppe.»

«Støtten vi har fått fra våre samarbeidspartnere, deriblant Kirkens Nødhjelp, har vært helt avgjørende i disse tider. Denne støtten har gitt oss styrke og motivasjon til å fortsette arbeidet vårt med enda større besluttsomhet.»

«Fra dag én i krigen arbeidet jeg med å skrive og publisere uttalelser og oppdateringer om brudd på økonomiske og sosiale rettigheter, som var uten sidestykke. Dette arbeidet innebar å dra ut i felt og samle inn informasjon fra ofre og ansatte i ulike distrikter, ofte under farlige forhold, i tillegg til at jeg hadde personlige utfordringer. Jeg holdt direkte kontakt med lokalsamfunnene og teamene vi hadde opprettet, for å oppmuntre dem til å bruke opplæringen de hadde fått. Teamene arbeidet på flere områder, blant annet med å redde og evakuere skadde og dele ut opplysningsmateriell.»

«Selv om hjelpen vi tilbyr er livsviktig, føles den ofte utilstrekkelig i møte med så overveldende motgang. Folk setter pris på hjelpen, men det er tydelig at mer må gjøres. Vi må fortsette å legge press på Israel for å få inn viktige forsyninger. Det er avgjørende for å styrke motstandskraften og utholdenheten til befolkningen.»

«De mest akutte behovene i Gaza er viktig humanitær hjelp og tjenester. I tillegg er det et presserende behov for å kjempe for rettferdighet og verdighet for Gazas befolkning, og for å sikre at rettighetene deres blir ivaretatt og at stemmene deres blir hørt, for å få langsiktig fred og stabilitet.»

 

- Å være hjelpearbeider i Gaza er både vanskelig og følelsesmessig belastende, sier Shorouk, som jobber for Ma’an, en av partnerne til Kirkens Nødhjelp. 

Shorouk, MA’AN Development Center

• Shorouk jobber for den palestinske utviklingsinstitusjonen MA’AN Development Center.
• Da krigen begynte, var hun gravid i syvende måned. Etter en rekke angrep der hun mistet mange av sine kjære, måtte hun og mannen hennes og hans familie flykte til et område utenfor Wadi Gaza. Hun ble skilt fra sine egne foreldre og søsken.
• MAAN har i løpet av krigen hjulpet internt fordrevne, blant annet med vann, hygiene, mat, redskaper og beskyttelse.

 

Shorouk forteller:

«MA'AN mobiliserte raskt for å vurdere situasjonen og iverksatte en beredskapsplan helt fra de første dagene, og vi begynte å sende ut nødhjelp og vann med lastebiler de første dagene.»

«Vi møtte store utfordringer på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen. Da hæren trakk seg ut av enkelte områder i Gaza ble det mulig for teamet vårt i Gaza å hjelpe internt fordrevne og å støtte dem psykologisk, men gang på gang ble det forverring, noe som gjorde det vanskelig for oss å hjelpe.»

«Å være hjelpearbeider i Gaza er både vanskelig og følelsesmessig belastende. Som fagperson er jeg stolt av å hjelpe lokalsamfunnet mitt og gi støtte i krisesituasjoner. Som innbygger er det hjerteskjærende å være vitne til den daglige kampen folk står i.»

«Mottakerne har uttrykt stor takknemlighet for hjelpen de har fått, blant annet i form av mobile toaletter, hygienepakker, reparasjoner av infrastruktur og penger til lokalsamfunnet for å dekke behov.»

«Det som trengs mest nå er tilgang til rent vann, mat, medisinsk utstyr, hygiene og steder å bo. I tillegg er det et enormt behov for psykososial støtte for å hjelpe mennesker med å takle traumer og stress.»