Religionsdialog på liv og død

PÅ BILDET: – Islam ligger ikke i skjegget. Dersom du ikke elsker alle dine medmennesker, så er du ingen muslim. Islam er fred og kjærlighet, sier Mohamed Zamar Khoso.

Religionsdialog i Pakistan handler ikke bare om å sitte rundt et bord og snakke sammen, det kan handle om liv eller død i et land med strenge blasfemilover. Mashuk er selv muslim og med i en lokal komite bestående av både kristne, hinduer og muslimer. De jobber aktivt med å forebygge konflikter i Kunri der de bor.  

– Jeg så en ung hindu gå inn i en moske, og imamen ble rasende for å få en ikke-muslim inn. Imamen truet gutten med blasfemiparagrafen. Jeg gikk imellom og fant ut at gutten bare hadde avtalt å møte en venn der. Da overtalte jeg imamen slik at gutten kom seg trygt ut igjen, sier Mashuk.   

Skaper vennskap 

Det handler mye om vennskap og familie i Pakistan, noe som ikke bare er negativt. Religiøse ledere som blir venner på tvers av religionene gjør inntrykk på menighetene. Mufti er leder for en av de største moskeene i Pakistan og har stor innflytelse når han snakker om fred og forståelse til sine tilhengere.  

I ti år har han og biskop Manu jobbet sammen med Kirkens Nødhjelp i Pakistan, og situasjonen er blitt bedre, forsikrer Mufti.  

– Før skapte samfunnet vårt store barrierer, og vi tok ikke problemet på alvor. Nå snakker vi sammen og løser opp i misforståelser. Vi er jo alle Adams barn. Koranen og bibelen er ganske like. Når vi forteller det til folk på en god og logisk måte, så forstår de det, sier Mufti.  

– Som minoritet er det viktig å ha et godt forhold til de muslimske lederne. Vi føler oss tryggere og mer normale når vi er en del av en religiøs storfamilie. Å bryte brød sammen gir en intimitet man ikke får på andre måter. Vi må holde hender og gå veien sammen, ikke bare holde på vår lille bit. Men det er en vanskelig vei å gå, og det vil ta mange, mange år, sier biskop Manu. 

PÅ BILDET: Muslimsk religiøs leder, Jalal-ud-Din Kohri og Go Swami Giyanpuri, hindustisk leder for Shiv tempelet ved Umerkot i Pakistan.

Motvirker mistro 

Etter et angrep i 2001 eskalerte de religiøse konfliktene, og ledere fra ulike religioner ville verken snakke sammen eller sitte ved samme bord. Da Kirkens Nødhjelp så at de religiøse lederne ikke var klare for å samarbeide, gikk man til religionstudentene og arrangerte et tredagers seminar. Deretter kontaktet man mange kirkesamfunn og ba om å få komme på besøk. Mange sa nei.  

– Doktor Majid var den første som sa ja, og han inviterte hinduer og muslimer til å komme på en kristen julefeiring i kirka si jula 2007. 40 personer kom og feiret sammen med dem, og isen ble brutt. Særlig blant de unge, mens eldre muslimer mistenkte oss for å konspirere for å få omvendt dem til kristendommen, sier Nouman Ali.  

I 2009 fikk man for alvor bruk for samarbeidet. Da ble 40 kristne hus antent i byen Gojra i Punjab-provinsen, og åtte kristne ble drept. Politiet arresterte i ettertid 65 mennesker. Situasjonen var svært spent, og Kirkens Nødhjelps samarbeidspartner World Council of Religion samlet de religiøse lederne som besøkte byen, roet ned gemyttene og besøkte skadde på sykehuset. I løpet av tre måneder med samtaler, seminarer og andre tiltak var situasjonen tilbake til normalt. Det hele kulminerte at de kristne laget mat til muslimene som da fastet under ramadan.  

– Det var en veldig krevende situasjon og vi hadde mange vanskelige begravelser. Det var til stor hjelp at World Council of Religion og våre religiøse brødre kom og hjalp oss, men dette vil være et åpent sår lenge sier prest Amjad Niamat.  

Erfaringene fra Gojra ble viktige i 2015 da to kirker ble bombet i Youhanabad og minst 15 mennesker ble drept. To muslimer ble brent levende i en hevnaksjon, og man var redde for at muslimene som bodde rundt Youhanabad skulle danne en hevnmobb som angrep de kristne.  

– Etter angrepet var situasjonen så spent at de kristne kvinnene ikke turte gå ut. Metroen og flere veier var stengt. World Council of Religion dannet små fredskomiteer, og samarbeidet med en imam hjalp mange uskyldige kristne som var blitt fengslet etter angrepet, slik at de ble løslatt. Grasrotarbeid er viktig for å skape endringer, sier Tanveer Haider.  

– Situasjonen, særlig for oss kristne, er blitt mye verre etter at blasfemiloven ble skjerpet. Det er en stor mangel på tillit, og folk er usikre og blir lett paranoide når det kommer folk inn i kirka som de ikke har sett før. Noen bruker loven og beskylder andre for blasfemi mens det for eksempel er en landkonflikt som ligger under. Loven sier at man ikke kan si noe galt om profeten eller koranen, og dersom en kristen anklages, risikerer hele menigheten å bli drept. Problemet er egentlig ikke rettssystemet, men at anklagene legges frem i moskeen, og så dannes det en lynsjegjeng. Dette har eskalert de siste årene, sier Majid.  

I samme båt 

I 1989 ble fire prester slaktet ned i hindutempelet i Umerkot. Fremdeles vet ingen hvem som tok seg inn i tempelet en natt og drepte prestene i Shiv Temple, men hendelsen brakte hinduene og muslimene i o Religionsdialog på liv og død 

Pakistan har innført strenge blasfemilover. Personer anklaget for blasfemi risikerer å bli målskive for muslimske borgerverngrupper, som tar loven i egen hånd for å straffe dem de mener har hånet islam. I dette klimaet jobber Kirkens Nødhjelp aktivt med å bygge broer mellom religionene. 

Religionsdialog i Pakistan handler ikke bare om å sitte rundt et bord og snakke sammen, det kan handle om liv eller død i et land med strenge blasfemilover. Mashuk er selv muslim og med i en lokal komite bestående av både kristne, hinduer og muslimer. De jobber aktivt med å forebygge konflikter i Kunri der de bor.  

– Jeg så en ung hindu gå inn i en moske, og imamen ble rasende for å få en ikke-muslim inn. Imamen truet gutten med blasfemiparagrafen. Jeg gikk imellom og fant ut at gutten bare hadde avtalt å møte en venn der. Da overtalte jeg imamen slik at gutten kom seg trygt ut igjen, sier Mashuk.   

PÅ BILDET: Møte med religiøse ledere. F.v Nouman Hamid, imam WCR, Biskop Rev. doctor Majid Abel, og Dr. Shahida Parween, medlem av WCR og professor på Punjab University.

Skaper vennskap 

Det handler mye om vennskap og familie i Pakistan, noe som ikke bare er negativt. Religiøse ledere som blir venner på tvers av religionene gjør inntrykk på menighetene. Mufti er leder for en av de største moskeene i Pakistan og har stor innflytelse når han snakker om fred og forståelse til sine tilhengere.  

I ti år har han og biskop Manu jobbet sammen med Kirkens Nødhjelp i Pakistan, og situasjonen er blitt bedre, forsikrer Mufti.  

– Før skapte samfunnet vårt store barrierer, og vi tok ikke problemet på alvor. Nå snakker vi sammen og løser opp i misforståelser. Vi er jo alle Adams barn. Koranen og bibelen er ganske like. Når vi forteller det til folk på en god og logisk måte, så forstår de det, sier Mufti.  

– Som minoritet er det viktig å ha et godt forhold til de muslimske lederne. Vi føler oss tryggere og mer normale når vi er en del av en religiøs storfamilie. Å bryte brød sammen gir en intimitet man ikke får på andre måter. Vi må holde hender og gå veien sammen, ikke bare holde på vår lille bit. Men det er en vanskelig vei å gå, og det vil ta mange, mange år, sier biskop Manu. Sufi-muslimen Jalal-ut-Din Kohri sier det ikke var noe vanskelig valg å stå sammen med hinduene i den vanskelige tiden.  

– Vi konkluderte med at det er i islamsk ånd å samarbeide med andre religioner. Vi gikk til koranen for å søke råd, og det var svaret vi fant, sier Kohri – Om man er inni en boks, så er det vanskelig å leve sammen. Vi er bare litt forskjellige og må kunne klare å samarbeide, sier hinduleder Og Swami Giyanpuri.  

Konflikt mellom muslimene 

Vi besøker en shia-moske som ligger en time unna et stort selvmordsangrep som tok livet av 80 shiaer i fjor. Shia-samfunnet var i lynsjestemning, men imamene fra shia-moskeen og sunni-moskeen i området rykket inn og klarte å overtale dem til å protestere fredelig og ikke voldelig.  

– Det var et godt signal til oss i shia-samfunnet at sunni-muslimene ble med oss i sorgen og sinnet. Terrorister har sin egen agenda og krysser grensene som de vil. Vi må identifisere dem og bekjempe dem. Man trenger to hender for å klappe, sier Irshal Ali Irfami.